Til Singapore og New Zealand (2015)

Alle postene fra bloggen https://tilnewzealand2015.wordpress.com

Snart klar for tur

Det nærmer seg avmarsj. Riktignok fortsatt en hel uke igjen, men det er mye som må gjøres og mye som skal være ferdig, så den kommer nok til å gå mer enn fort nok 🙂

Enn så lenge er ikke hele reiseplanen klar. Foreløpig er det bestilt flybilletter tur/retur Auckland, med en stopp i Singapore noen dager. Der har jeg til og med også rotet meg til å bestille hotell. I Auckland har jeg hotell første natten, etter det er ingenting planlagt, annet enn at jeg skal reise hjem igjen en gang.

Hvis jeg gjør alt riktig her, er tanken at en overordnet reiseplan ligger i margen til høyre, og så er det en egen side som viser alle opplysninger. Siden skal ligge under menyvalget Reiseplan øverst på siden.

Tenke, tenke, tenke, tenke, tenke…

Jeg har lest i Lonely Planet, søkt på nett, og hatt en del spekulering, men har liksom ikke greid å bestemme meg for hva jeg ønsker å gjøre på New Zealand. Men etter en hel dag med kartet over New Zealand og maaaaange internettsøk, så ble det endelig en plan. Reiseplanen er nå oppdatert med et sånn ca program for dagene på Sørøya. Det blir helt sikkert endringer, men det der er nå i hvert fall planen, enn så lenge.
Jeg har holdt meg på den sikre siden, så det er ikke akkurat så veldig spennende overnattingsplaner eller noe sånt, ennå…

Jeg driver fortsatt og spekulerer på utflukter og sånt på Nordøya, både i og rundt Wellington og Auckland. Litt hobbit-virksomhet må man vel få tid til, dagstur til Rotorua, maori-landsby, osv, osv.

De linkene som ligger under Singapore og New Zealand i høyremargen, er de jeg brukte som utgangspunkt for å finne ut hva jeg kunne gjøre. Det finnes også mange andre muligheter. Er det noen som har tips, tar jeg gjerne i mot 🙂 Enten som kommentar her i reisedagboka, eller på epost.

Dag 1 – En myk start

Radisson Blu på Værnes hadde ledig hotellrom de, og jeg hadde gamle poeng på konto, så da var valget enkelt når en planlegger å rekke avgang med fly kl 6 om morgenen. Det var litt kaos de siste 20 minuttene før avgang hjemmefra, men ellers har dagen vært grei. Jeg har ikke oppdaget noe helt sånn åpenbart som mangler blant de tingene jeg har med meg, så da bør det være håp. Pass og billetter er med i hvert fall, så da har jeg det viktigste 🙂
Kontrollveiing av kofferten på vei ut døra viste 20,8 kg, men den vekta har jeg vanskelig for å tro på. Syntes da så vitterlig den kjentes mye tyngre ut en knappe 21 kg. Vi får se hva den offisielle innveiingen i morgen sier,

Foreløpig har jeg bare vært i kontakt med vennlige eksemplarer av lokalbefolkningen, ikke har det vært noen språkproblemer heller, så fortsetter det sånn som dette, ser jeg lyst på hele turen.

Dagen kort oppsummert: Dørstokkmila er unnagjort.

Trodde jeg var ufeilbarlig

Jeg tok feil, vekta hjemme viser riktig. Offisiell vekt på kofferten er 20,3kg, så da vet vi det

Dag 2 – Kort dags ferd mot natt

Solnedgang

Klokken har så vidt passert halv fem på ettermiddagen norsk tid, og utenfor vinduet er det en fantastisk solnedgang. Vi befinner oss like øst for Aralsjøen, og er nå ca 4 timer på vei fra København til Singapore.
Dagen startet på Værnes noen minutter over 4 i dag morges, med lett regn og friske temperaturer. Flyturen til København ble på sedvanlig vis tilbragt sovende, så det var en våken og strålende opplagt Lars som ble møtt av synet av en herre i rosa dress med lite matchende tilbehør når jeg gikk av flyet ved gate B7 på Kastrup. Et syn det dessverre ikke er lett å glemme…
Nuvel, etter den sjokkpregede ankomsten til den danske hovedstads utpost, ble dagen raskt bedre. Inntok en bedre frokost på et stedets etablissementer, rotet meg innom Dixons og investerte et antall danske kroner i et poweradapter (til blodpris, selvsagt, tror de selger samme på Clas Ohlsson til en tredjedel av prisen), og benyttet anledningen til å gå en tur fra ende til ende på alle pirene på Kastrup et par ganger. Da det var gjort var det på tide å rote seg gjennom passkontrollen og se om det var mulig å oppspore gate C34. Her ble jeg ropt opp sammen med mange andre, de fleste med norskklingende navn. Viste seg at det ikke var alvorligere enn at de ønsket å lese av passene våre på nytt, da det tydeligvis ikke var gjort på riktig måte der vi hadde startet reisen vår.

Regn i Køben

Fra et regnvått København var det avgang nøyaktig på oppsatt rutetid kl 12.30, og med 46km/t medvind la vi i vei retning øst. Herfra har turen så langt fulgt standard mønster, med varme kluter, servering av en bedre lunsj, dessert og kaffe, før de fleste har inntatt middagshvil-stilling og nå sitter mer eller mindre henslengt i stolene. Ombord har jeg vært så heldig at setet ved siden av meg er ledig, så en eldre dansk dame ved midtgangen deler det broderlig med meg. Vet ikke hvem av oss som bidrar mest til rotet, men det er en bra haug med håndveske (ikke min), tepper, puter, vesker og dingser vakkert dandert her.
Ellers så må man få lov til å skryte av servicen ombord. Bare man så vidt åpner øynene så er det et tjenestevillig menneske på plass i midtgangen som lurer på om man vil ha mer å drikke, om ett teppe virkelig er tilstrekkelig, og skulle jeg ikke ha lyst på litt smågodt? Man kan bli bortskjemt av mindre 🙂

Dag 3 – I Østens rike. Sånn omtrent

Natta gikk kjapt den, og kl 06.24 lokal tid landet vi på Changi i Singapore. Erfaringene med Singapore Airlines er fortsatt gode. Ellers så har jeg på shuttlebussen fra flyplassen inn til hotellet oppdaget at figurformede bilseter i Singapore ikke helt stemmer overens med min figur. Normen ser ut til å være både smalere og lavere enn min (alltid vakre) kropp.

Engelsken her i Singapore er ikke helt den jeg er vant til, førsteinntrykket er litt sånn indisk å høre til. Jeg har vært nødt til å spørre opp noen ganger, men det har ikke vært verre at enn at jeg har kommet overens med de jeg har snakket med hittil.

The Art Bridge, Singapore
The Art Bridge

Singapore har i dag bydd på 34 grader, dis og klam, fuktig luft. Akkurat som ventet. Alle aktiviteter som har air condition er kjekt å sjekke ut. Etter å ha levert fra meg kofferten på hotellet har jeg gått litt rundt omkring og prøvd å gjøre meg litt kjent. Fikk etterhvert tak i et Ez-link-kort, som er Singapores versjon at t-kortet vi alle kjenner så godt i Trøndelag. Kortet fungerer godt, jeg kjørte litt rundt omkring på metroen, så jeg fikk litt kontroll på systemet. Kortet skal fungere på bussene også, regner med at jeg får testet ut det i morgen.

Så langt har byen gitt et positivt inntrykk. Litt fascinerende med denne kombinasjonen mellom gammel og ny arkitektur, iblandet innslag fra andre kulturer. Denne blandingen mellom kulturer legger man merke til også i matveien, der jeg i dag har sett, og prøvd litt forsiktig, litt uvante kombinasjoner, f.eks chips med krydder for å gi smak av tang. Den måtte jeg nesten smake på, så jeg kjøpte en liten pose. Tenk dere potetgull med en slags sushi-smak…

Ellers legger man også godt merke til at svært mye er bygd opp omkring handel. Det er utrolig mange shopping-sentre her. Men selv om mye er gjennomkommersialisert, merker jeg ikke noe til pågående selgere, noe som gjerne kan prege en del andre kulturer.

Man ser også en godt etablert køkultur her, noe som var tydelig i lunsjen. Jeg fikk ikke akkurat inntrykk av at den norske vanen med matpakke har satt seg her. Det var laaaange køer på mange spisesteder, nesten så det var kø for å få lov til å stille seg i køen enkelte steder.

Utsikten fra hotellrommet
Utsikten fra hotellrommet

Etter noen timer i byen, var jeg tilbake på hotellet litt utpå ettermiddagen. Da var rommet klart, og kofferten var båret opp, så det var bare å trekke seg tilbake, vrenge av seg gjennomsvette klær og ta en lengre dusj. Har ikke helt fått justert døgnet enda, så etter at dusjen var unnagjort tilbrakte jeg et par timer i liggende stilling med østlig mystikk og meditasjonstekning, aka-powernap.

Etter de mystiske timene har jeg nå i kveldinga gått meg en ny tur i området omkring hotellet. Gatekartet viser tydelig at det er svært få/ingen gater som er beine, eller er i 90 grader på hverandre, så det å holde oversikten over hvor man er til en hver tid var ikke helt enkelt nå etter mørkets frembrudd. Hadde heldigvis kart på mobilen, så jeg fant da veien tilbake til hotellet uten å gå baklengs, men det hadde sannelig ikke vært enkelt ellers. Nok en ny lærdom å ha med seg herfra.

Singapore
Singapore

Hotellet er forøvrig ikke veldig sentralt plassert, men greit nok. Det er ikke mange metrene å gå til nærmeste busstopp, mens nærmeste metrostasjon er i overkant av en halv kilometer herfra.

Og ja, Gudrun og Annar, det er Swissotel Merchant Court på et av bildene her. Men det la jeg ikke merke til før jeg så over bildene etter at jeg kom tilbake til hotellet 🙂

Dag 4 – Sentosa og omegn

Helsemyndighetenes råd for dagen er å holde seg mest mulig innendørs pga forurensing kombinert med dis. De kaller det ikke smog, men det høres ut som at det er i den gata. Uansett, 32 grader, varmt, klamt, fuktig, dis, you name it. Ikke helt det været man er vant til fra Trøndelag, for å si det sånn. PSI-verdien, hva i alle dager det nå er, var fra 200 oppover til 224 i dag. Så i dagens avis var det godt over 2 helsider med tips til hvordan man skal komme seg gjennom dagen. Bruke munnbind, puste forsiktig, ikke anstrenge seg, osv, osv. Den der PSI-verdien bør visstnok være under 50, i området 50 til 100 er det greit nok, 100 – 200 tilsier at man skal være forsiktig, og 200 – 300 sier veldig forsiktig. Over 300 begynner det visst å bli helsefarlig for eldre, gravide, osv. Nå regner jeg meg ikke for å oppfylle noen av de kravene enda, så jeg tok sjansen på nok en dag ute i byen.
Noe av det første jeg så, var at her er det enkelte som har et litt mer personlig forhold til munnbindet enn andre. Hjemme når man ser noen med munnbind, er det typisk tannlegen eller noe sånt som bruker en sånn engangsgreie. Vel, det første mennesket jeg så med munnbind utenfor døra på hotellet, var en dame med perlepyntet munnbind. Hvis det der var en engangsgreie, lurer jeg virkelig på budsjettet hun har for munnbind.

Nuvel, hun om det. Jeg la i vei i gamle og nesten kjente spor. Gikk tilbake til metro-stasjonen eller hva man nå skal kalle det ved Tiong Bahru, og dro via East-West Line og North-East Line ned til HarbourFront. Her var det så å lete seg fram gjennom ganger, korridorer og fortau fram til billettkontoret for gondolbanen. Jeg slo til med fri bruk av gondolbanen hele dagen, samt en adgangsbillett til akvariet ute på Sentosa, og så var det bare å ta heisen opp til 15. etasje og klive ombord i en liten gondol.

Gondolbanen opp til Faber Peak
Gondolbanen opp til Faber Peak

Derfra bar det rett ut i friluft, over en motorvei og opp gjennom åsen til Faber Peak. Faber Peak (Eller Mount Faber) er en av høydene i sørkant av Singapore. De kaller det fjell, men det er vel nærmest danske tilstander på begrepene her. Ikke langt fra at noen av skyskraperne i nærheten er like høye som dette “fjellet”. Etter en sightseeing til de nærmeste severdighetene sto det så en ny gondoltur på programmet. Denne gangen motsatt vei, forbi skyskraperen der jeg gikk på, og videre til øya Sentosa. Det meste, om ikke alt, på Sentosa, er knyttet til underholdning og aktiviteter. Her er det tema-parker, zip-line, luges, osv, osv, osv. Universal Studios har egen temapark for den som er filmgal, casino er det for den som er sugen på å tape litt penger, og mye mere til. Det meste av dette er nok litt utenfor interesseområdet mitt (ja, jeg er kjedelig), så jeg fant nå veien forbi både casino og Universal Studios og ned til akvariet. Siste gang jeg var i et akvarium var jeg vel en 10 – 12 år eller noe sånt, og var med mamma ut til Trondhjem biologiske stasjon utover mot Trolla. Det er lenge siden, og sammenlignet med det jeg kan huske derfra var det en litt annen størrelsesorden på South East Asia Aquarium.

Rokke i S.E.A. Aquarium
Rokke i S.E.A. Aquarium

Utvalget av fisk, krabber, maneter, reker og mye annet var mye større enn hva jeg kan huske fra Trolla, og det var mange eksotiske arter. Kan vel trygt si at utvalget ikke var preget spesielt mye av torsk, sei, lange eller andre kjente fiskearter fra hjemlige farvann. Har var det heller hai, rokker, og alle slags regnbuefisk som ikke er så vanlig å se hjemme på Foss, i hvert fall.

Måtte jo prøve å få med meg litt mer av Sentosa også, ikke bare akvariet. Så når jeg endelig rotet meg ut derfra gikk turen vestover mot Fort Siloso. Her ligger de siste restene etter et av fortene britene bygde opp fra 1890 og fram mot 2. verdenskrig. Severdig, selv om jeg nok ikke fikk med meg så veldig mye. De har guidede turer her, men her var jeg alt for sent ute, så det ble litt vandring på egen hånd før jeg hoppet på gondolbanen på nytt. Det er forøvrig en egen gondolbane som går på langs av Sentosa. Denne går noe høyere enn f.eks zip-linen, så når jeg var på vei tilbake til ankomstpunktet på øya, var jeg øverst, og både så (og (hørte!) to som var på vei nedover med zip-line noen meter under meg.

VIP-gondolen fra 80-tallet
VIP-gondolen fra 80-tallet

Der gondolbanen fra fastlandet kommer i land på Sentosa er det også bygd opp et eget museum over gondolbanen. Visstnok Asia’s eneste museum. Det var ikke mye besøk der, jeg var vel helt alene det kvarteret jeg tilbragte der. Man kan vel si at det er et museum for spesielt interesserte. Men litt kult var det da, at de hadde bygd en fullsize kopi i Lego av en av gondolene. De hadde også utstilt en egen VIP-gondol. Her var det seter i lær, eget steroeanlegg med CD-spiller (vogna var fra 80-tallet…), osv.

Tilbake til fastlandet så benyttet jeg meg av muligheten til å gå en litt annen vei fra gondolbanen og tilbake til metroen. Da havnet jeg på et kjøpesenter. Og tro meg, når vi snakker kjøpesenter her, så er det litt større enn i Trondheim. Tror nesten at om vi hadde slått sammen City Syd, City Lade, Lade Arena og Solsiden, så hadde vi fortsatt hatt et stykke igjen. Her var det virkelig uante muligheter for å finne noen man bare måtte ha… Jeg måtte nesten sjekke hjemmesiden deres, og så vidt jeg kan se, er det 156 restauranter, kafeer og butikker under taket der. Og de fleste av dem var det god størrelse på.

Alt i alt en lang og varm dag, så innen jeg var tilbake til hotellrommet og en god og kald dusj, var både klær og ryggsekk gjennomvåte av svette. Vet ikke hvor mye vann jeg har drukket i dag, jeg kom av tellinga som omkring den 5. eller 6. flasken.

Dag 5 – Opp og ned. Fram og tilbake

Dagen i dag har stått i masseturismens tegn. Først representert med en tur med The Singapore Flyer. Et glimt av den finnes i headeren ovenfor, det er pariserhjulet til venstre. I løpet av en halvtimes tid gjør man en runde, helt opp til 165 meters høyde på toppen. Disen hadde også lettet mye til morgentimene i dag, så det var faktisk gagn i å komme seg litt opp i høyden, denne gangen var det mulig å se Singapore.

Panorama over Singapore
Panorama over Singapore

Etter denne opp- og nedturen ble neste post på programmet det man egenlig alltid bør gjøre første dag i ny by, nemlig tur med sightseeingbuss. I Singapore er det flere selskaper som samarbeider, så en billett gir deg mulighet til å få se flere deler av byen, avhengig av hvilken av rutene man velger. Billetten gjelder i 24 timer, og brukes fritt mellom selskapene, så det er gode valgmuligheter her. Jeg slengte meg med på to turer etter hverandre, nesten helt uten overlapp. Eneste lengre strekke de begge kjørte, var Orchard Road. Orchard Road kan vel best beskrives som mer enn 6 km rent shopping-helv…, beklager, kanskje jeg heller skulle si “stedet for de stooore shoppingopplevelsene”. Her er eneste begrensning størrelsen på kreditten og hvor utholdende man er. For de shopping-gale, eeh, jeg mener -glade, kan vi nevne Gucci, Bvlgari, Marc, Breitling, Luis Vutton, . . . and the list goes on and on… Det var tydelig at her tok de også høyde for de som satt i 2. etasje i bussene. Det var bygd opp egne utstillinger oppå buss-skurene som kun vi som satt i topp-etasjen hadde mulighet til å se.

Chinatown
Chinatown

Ellers har jeg sett Chinatown, Little India, River Valley, Downtown, og flere av de mer eller mindre kjente områdene og gatene i byen.Utover ettermiddagen kom disen og den plagsomme varmen tilbake. Et oppslag i dagens avis fortalte hva som er årsaken, nemlig ulovlig skogbrenning i Indonesia. Det er rett og slett ekstreme røykskyer som kommer hitover. Slutter på dagen ble dermed tilbragt i et kjøpesenter, med aircondition, godt utvalg av restauranter, et utall butikker, osv. Suntec City er enda større enn Harbourfront Centre, der jeg vurderte om jeg skulle gå meg bort i går. 5 skyskrapere der de nederste etasjene er sammenbygd. Ganske symbolsk at den fontenen som er plassert midt mellom disse skyskraperne, heter Fountain of Wealth.

Til slutt en liten historie om litt flaks. Jeg har hatt litt trøbbel med strømforsyninge til PCn, Ledningen ut fra klumpen man stikker inn i kontakten, og bort til PCn har fått seg en knekk, som har blitt verre og verre. Når jeg skulle slå på strømmen i dag, slo det gnister og begynte å lukte brent, så det var bar å rykke ut kontakten og se om man fant en løsning. Helt tilfeldig har jeg med meg litt tape. Så med neglesaksen jeg også tilfeldigvis har med meg, klippet jeg bort isolasjonen rundt der ledningen var knekt, fikk revet de to lederne fra hverandre, koblet dem på sammen på nytt og tapet det hele sammen. Og alt fungerer ypperlig etterpå. Job well done, om jeg skal si det selv 🙂

Løvefigurer i Chinatown
Løvefigurer i Chinatown

Kia ora!

Eller “Velkommen!”
Nettopp ankommet hotellet Holiday Inn Auckland Airport på New Zealand, hvor jeg skal ha gleden av å nyte ca 5 timers søvn før ferden går videre.
Rapporter for i går, i dag og i morgen kommer når jeg (forhåpentligvis) er kommet på nett i Dunedin.

Dag 6 – En blomstrende dag

For en som opererer med den hovedkunnskap om blomster og trær, at Roundup er et godt virkemiddel, er det imponerende å se hva de som har en litt annen innstilling til slikt, kan gjøre. Dagens tur ble Gardens by the Bay. Det er bygd opp et stort anlegg for å presentere alle slags vekster, derav svært mange blomster og trær, i tillegg til mye annet. I 2006 utlyste man en stor konkurranse om hvordan området skulle bygges opp, og 1 år senere, i november 2007, var man i gang.

Fra Gardens of the Bay
Fra Gardens of the Bay

Gardens by the Bay er et enormt stort anlegg. Her er det et skikkelig parkanlegg, badeanlett, utleielokaler og utleieområder, og ikke minst de store turistmagnetene, Supertree Grove, og de to store drivhusene Cloud Forest og Flower Dome. Og her snakker vi litt større enn de 6 – 8 kvadratmeter store man får tak i på Felleskjøpet. Cloud Forest er høyt og “lite” med en grunnflate på ca 8000 kvadratmeter, men 58 meter høyt. Det andre er verdens største drivhus når man ser på at det ikke har en eneste stolpe eller noe som helst annen form for støtte innendørs. Flower Dome er 38 meter høyt, og har en grunnflate på ca 12000 kvadratmeter.

Bare fotturen fra metroen, eller MRT som er det korrekte navnet, ble jo ganske varmt. Igjen, mye dis og over 30 grader, så det var ikke vanskelig å bli gjennomvåt av svette. Men, jeg skulle dit, og jeg ville innendørs, så da ble det først Cloud Forest, rett og slett fordi det var den inngangen jeg så først etter at jeg fikk tak i billettene. Og her var det skikkelig behagelig å komme inn! Det første som møter en når en kommer inn døra, er et ca 30m høyt fossefall. Du, det var godt! Inne i Cloud Forest er det bygd opp et kunstig fjell, i praksis et skall i stål som er dekt utenpå og delvis inni med jord og stein. Så er det plantet enormt mange planter i dette, alt fra trær, ned til bregner og orkideer (det sto lapper der så jeg skjønte hva det var 🙂 ).

Fra Cloud Forest
Fra Cloud Forest

Fjellet er som et hus med et antall etasjer, der man går først en liten løype utenfor før man tar heisen opp til 6. etasje og går en trapp helt opp på toppen. Herfra går man seg så nedover, delvis inne i fjellet, og delvis på gangveier som er bygd et stykke ut i luften utenfor fjellet. Det står en advarsel akkurat der hver gangvei starter om at hvis man ikke føler seg helt i form, lett blir svimmel eller ikke trives i høyder, så anbefales det å ta heisen ned i stedet for å gå gangveien. Så kom ikke å si at man ikke er advart, i det minste. Selve gangveiene anslår jeg til å være i underkant av halvannen meter brede. Det var helt stålplate eller noe sånt midt på, og så var det et neste like bredt område med strekkmetall utenfor denne på begge sider. Det var forskjellig stil på mange av de som gikk gangveien, fra de som så ut til å ha levd livet sitt i takhøyde siden de ble født, til de som gikk med en hånd på rekkverket, og gjerne med noen til å holde seg i hånden i tillegg. Men, folk kom seg vellykket ned.

Etter å ha klatret fjellet både opp og ned, sto Flower Dome på programmet. Dette er et mye “flatere” drivhus, så her var det nesten bare lavtvoksende planter som kaktus og enda mere blomster. Et skikkelig hav av blomster. Jeg oppdaget også en enslig jordbærplante midt inne i alt det andre.

Begge drivhusene inneholdt også en del forskjellige kunstverk. Mye av det laget av kunstnere i området omkring det indske hav.

Kunstverk i Flower Dome
Kunstverk i Flower Dome
OCBC Skywalk
OCBC Skywalk

Etter en bedre lunsj, var det på høy tid å komme seg opp i skylaget igjen. Supertree Grove er noen store kunstige trær, bygd opp av stål og beplantet med blomster og andre planter. Mellom to av disse trærne slynger det seg en 130m lang gangvei, OCBC Skyway, 22m over bakken. Herfra har man veldig god utsikt over hele området. På typisk vis, så var det heis opp her også, trappa var stengt. Så var det å nyte livet og utsikten på veien mellom trærne før man gikk ned trappa på andre enden. Men, dette var varmt. Sola var kommet fram, temperaturen hadde i hvert fall ikke gått ned, så hva gjør man da? Jo, tilbake til Cloud Forest og inn til fossefallet igjen. Så var det å stå der en ti minutters tid, mens man følger med på alle som side om side med selfiestang og trutmunn og tar bilde av seg selv foran fossefallet. Ganske underholdende…

På vei gjennom deler av fjellet for å komme ut, startet også tåkeanlegget som står for den automatiske vanningen av alle plantene. Det så faktisk ut som at det ble et skylag rundt fjellet.

Dette var siste dag i Singapore, så etter en bedre middag ble det pakking og klargjøring for tidlig avreise neste dag.

Dag 7 – Tilbake til kaldere strøk

Virkelig en tidlig søndag morgen, forlot hotellet kl 04.30 med taxi til Changi. Siden Air New Zealand skal ha gleden av å fly meg denne etappen, har jeg ikke fått sjekket inn på nett på forhånd, men jeg mente jeg hadde lest et eller annet sted at de åpnet innsjekkingen på Changi kl 5 om morgenen. Hadde et lite håp om at selv om jeg ikke hadde fått sjekket inn tidligere, skulle jeg kanskje, kanskje greie å åle meg til et vindussete. Men, neida. For det første så åpnet ikke innsjekkingen før kl 6, så da satt jeg der da, etterhvert sammen med flere og flere, og blomstret og ventet på de treigostene skulle komme seg på jobb. Og etterhvert så dukket de jo opp. Men vindussete? Hah! Bare drøm!. Flyet var helt utsolgt, alle seter opptatt, og jeg hadde fått sete ved siden av vindussetet. Oh, oh, midtsete er ikke det mest ettertraktede, men det var vel bare å godta et av livets harde slag og holde ut…

Men ingen uhell uten hell, eller motsatt. På denne etappen var de utsolgt for vanlige økonomi-billetter når jeg bestilte, så jeg måtte blø med et par hundrelapper ekstra for å fly premium economy. Der er det 2 i stedet for 3 seter i bredden ved veggene, og jeg hadde da fått sete mot midtgangen her. Setene er bredere, det er laaangt til setet foran, skjermen for underholdning er større. Så jo da, dette ble absolutt bli til å holde ut 🙂

New Zealand går forøvrig over til sommertid i dag, så ekstra sen ankomst til Auckland, selv om flyturen tok bare litt over 9 timer.

Dag 8 – Vinger og skinner

Noen fordeler skal man ha når man reiser mye på flystevner. En av de jeg har opparbeidet meg i år, er at jeg er gullmedlem ved en av hotellkjedene. Det hadde de fått med seg på hotellet der jeg skulle overnatte noen stakkars timer, så rommet jeg skulle bo på, var oppgradert til suite. Første gang i suite med eget soverom, og jeg rekker ikke være her hele natta en gang…

Men hyggelig, det er det jo 🙂

Ankom hotellet litt før kl 1 i natt, og sjekket ut igjen kl 05.30, så det ble ikke mange timene søvn. Dagens flytur går videre til Dunedin, sørøst på Sørøya.

Utsikt fra flyvinduet på vei sørover
På vei sørover

Sikkerhetsvideoen ombord på flyet var den samme som i går. Det er All Blacks, landslaget i rubgy, som står i fokus her for tiden. I England er det VM i rugby, og New Zealand ble verdensmestre på hjemmebane for 4 år siden, så det er tydeligvis mye som står på spill. Air New Zealand er en av hovedsponsorene for rugby-landslaget, så i tillegg til sikkerhetsvideoen, gikk det også en løpende quiz på info-skjermene i flyet på vei til Dunedin. Det var ikke bare rugby-spørsmål, men det var sannelig ikke langt fra. så da kan vi jo se om det er noen på hjemmebane som har rugby-kunnskapen i orden:
Hvilket lag har New Zealand møtt 55 ganger, og vunnet 42?  Svaret er Frankrike, det vet jo alle
Hvilken quarterback var forlover for en av lagkameratene når denne giftet seg i 2012? (Føler at her er man nesten mer inne på Se og Hør en rubgy, men…).   Svaret var visst Johnny et-eller-annet. Og det verste var at dette _visste_ han som satt i nabosetet. Jeg ble nesten skremt.

For den som måtte ønske å følge med på VM, og har fokus på All Blacks, spiller de innledende kamper følgende dager:
20. september, mot Argentina. Resultatet ble 26 – 16
24. september, mot Namibia. Resultatet ble 58 – 14 (Var visst ikke akkurat uventet i følge nabosetet, de hadde mistet flere nøkkelspillere pga skader, alder, osv)
2. oktober, mot Georgia (“Umulig å tape”)
9. oktober, mot Tonga (“Det kan bli spennende. Men All Blacks vinner alltid”)

Så da vet dere utfallet fra de innledende kampene. Finalen er forøvrig 31. oktober.

I Auckland pissregnet det i dag morges, men i Dunedin skinner solen. Dunedin uttales forøvrig Dønneeidinn, for den som måtte være i tvil. Dunedin har ca 123000 innbyggere, herav 25000 studenter. Det er New Zealands eldste by, og de engelskmennene som planla og bygde den, så for seg en slags kopi av Edinburgh. Dunedin er forøvrig det keltiske navnet på Edinburgh, herav navnet. Og som en liten kuriositet, så er den verdens 5. største by målt i areal, så de har ganske mye plass å ta av. Man kan også skilte med å ha verdens bratteste gate, Baldwin Street, og verdens største curling-bane.

Flyet mitt landet litt etter kl 9 i dag, etter en grei flytur med fine og rolige forhold. Jeg hadde igjen fått mitt standard vindussete, og dermed opparbeidet ro i sjelen igjen, selv med nabosetet med den imponerende rugby-kunnskapen som nærmeste kontaktpunkt på flyet. Slengte meg med en SuperShuttle (minibuss med henger for bagasjen) inn til byen, og fikk plassert kofferten på hotellet. Så var det ut og gjøre seg litt kjent, sjekke litt på de tipsene jeg fikk fra en sånn reiselivsdude på flyplassen, og bare ta livet litt med ro. Frokosten på hotellet var selvsagt ikke kommet i gang når jeg sjekket ut fra hotellet, og på flyplassen i Auckland brukte jeg den ledige tiden til å få tak i SIM-kort for routeren, så jeg har internett også utenfor hotellet. Frokosten på flyet besto av en hel mini-cookie, så det gjorde godt å få satt seg ned og spise en bedre frokost på ensandwich-sjappe her. Dagens litt større utflukt, ble en tur med historiske Taieri Gorge Railway.

Taieri Gorge Railway
Taieri Gorge Railway

Dette er en toglinje som opprinnelig ble planlagt/opprettet i forbindelse med et gullrush på 1800-tallet. I følge guiden på toget varte det gullrushet i 12 uker, så han mente det måtte være verdens korteste gullrush. Uansett så var banen i praksis enerådende på godstransport til ut på 1980-tallet, så først i 1990 kom dødsdommen fra transportministeriet. Banen var før nedleggelsen mye brukt til turkjøring av samme type som den turen jeg var med på, så byrådet gikk ut i avisene og sa at hvis folk støttet opp om tiltaket med minst 1 mill NZD, så ville byen kjøpe banen når den ble nedlagt. Det kom inn 1,2mill, og dermed ble det videre turistdrift, og den pågår fortsatt. Kjøringen er spesielt lagt opp for turister, man setter ned farten når det er noe interessant og det er lagt inn flere stopp underveis slik at pasasjerende kan fotografere, eller bare slå av en passiar. Et av de stedene vi stoppet var det statue av en hund, og den ble man jo selvsagt litt nysgjerrig på. Teksten på plaketten var “Til minne om alle de collier som gjennom de siste 150 årene har arbeidet for dette landet”.

Collien Sue
Collien Sue

Litt flere bilder

Hvis noen har lyst til å se litt flere bilder enn de som ligger her i reisedagboka, er det mulig å ta en titt på flickr. Jeg har opprettet et album for Singapore-bilder, og et for bildene jeg nå tar i New Zealand.

Singapore-bildene er her

New Zealand-bildene er her

Dag 9 – I rolige former

I dag har det vært en rolig dag i Dunedin. Har vandret litt rundt uten mål og mening, bare sett på byen, folket og livet.

Bare som en liten digresjon, så kan man ikke la være å legge merke til parkeringsvaktene. De jeg så, kjørte sakte rundt med motorsykkel, stoppet forsiktig ved hver bil som sto parkert, sjekket lappen i ruta og kjørte videre. Ikke noen grunn til stress der i gården 🙂

Etter hvert havnet jeg innom et av de større museene her i byen, Otago Museum. Otago er navnet på hele området her, og ser ut til å gå igjen i navnet på mange bedrifter og andre rariteter her. Museet ligger like ved universitetsområdet, så man gikk og vasset i studenter noe av tiden, men det må man vel forvente. Museumskafeen hadde studentvennlige priser på varene, så jeg skal ikke klage 😉

Jernbanestasjonen i Dunedin
Jernbanestasjonen i Dunedin

Etter denne høykulturelle opplevelsen gikk veien videre til jernbanestasjonen. Jupp, nøyaktig den samme som jeg dro fra/til på gårdagens ekspedisjon. Denne gangen var det for å ta bilder av selve stasjonen. Det påstås at dette er den mest fotograferte jernbanestasjonen i verden. Ikke vet jeg, men noen har lagt ned utrolig mye arbeid i utforming både av bygningen og i alle de utallige pyntedetaljene. Her er det mosiakkbilder i gulvet, glassmosiakk i enkelte vinduer, osv. Det er også et parkanlegg anlagt på forsiden, men dette kommer nok mer til sin rett nærmere sommeren.
Stasjonen skal også visstnok ha verdens lengste sammenhengende perrong, den er over 500m lang. Kan nesten mistenke at noen hadde en viss mengde stormannsgalskap når man anla den der…

Dunedin er ikke akkurat en flat by. Som jeg vel skrev i går, så har den verdens bratteste gate. Den tiden de fortsatt hadde trikk her, hadde de også verdens bratteste trikkelinje. Skulle tro det ikke byr på store problemer om man sliter med startmotoren og må rulle bilen i start, i hvert fall så lenge man er bittelitt utenfor den aller tetteste sentrumskjernen.

Dunedin by night
Dunedin by night

Dag 10 – Et rom med utsikt

Eller “A room with a view” som hun resepsjonsdamen sa når jeg sjekket inn her i Queenstown. Jeg har da fått det beste rommet, eller leiligheten, i dette leilighetshotellet. Hjørneleilighet i øverste etasje, det er ikke ille, det 🙂

Eget bad, eget soverom, og stooor stue med kjøkkenkrok som nesten er større enn kjøkkenet hjemme. Man kan bli bortskjemt av mindre. Vaskemaskin og tørketrommel er det her også, så første føringa av klesvasken er godt i gang.

Dagen i dag startet ikke uventet i Dunedin. Pakking og utsjekk, før jeg gikk meg en liten tur i byen. Etterhvert rotet jeg meg ned til jernbanestasjonen i den gode, men feil, tro at bussen jeg skulle være med, passerte her. Men der kom det jo en annen buss, fra samme selskap, til forventet tid. Og sjåføren der, han så råd for ting 🙂 Denne bussen skulle sørover mot en annen by noe sør for Queenstown. De kjører forskjellige ruter fra Dunedin, men begge kjører innom en by som heter Milton en liten times kjøring sør for Dunedin før de igjen kjører hver til sitt. Så sjåføren kalte opp hovedkontoret, som igjen fikk tak i den andre bussen og ga beskjed om at han skulle vente i Milton om nødvendig til jeg kom. Og når vi kom til Milton, så tok vi igjen den andre bussen på vei inn til sentrum, så det var bare å takke alt jeg kunne for god hjelp, hoppe over på rett buss, og gjenta for meg selv, at jeg skal ALLTID sjekke rutetabellen så jeg VET hvor jeg skal hoppe på bussen. Lesson learned!

På vei til Queenstown
På vei til Queenstown

Ikke lenge etter Milton hørte jeg sjåføren i bussen bli kalt opp over radio igjen, det var tydeligvis noe som sto på. Og jo da. Litt lenger framme i veien hadde det vært en trafikkulykke, og det var forventet minst 1 times venting før trafikk ville bli sluppet gjennom. Så da ble vi dirigert et lite stykke tlibake, ut på noen grusveier, og en 2 – 3 mil på veier som tydeligvis også var ukjent for sjåføren. Men det ordnet seg. Han stoppet flere ganger og spurte om veien, så etter hvert kom vi inn på hovedveien igjen. Morsomt å se litt annet enn bare asfaltveger. Var vel en halvtimes tid forsinket når vi kom til Queenstown, hvor jeg nå har sjekket inn på superrommet, og sitter og nyter en god kopp kaffe.

Om jeg skal sammenligne Queenstown med noe etter den korte tiden jeg har vært her, og de beskrivelsene jeg har lest, må det være “Oppdal på steroider”. Det er mer folk, og mer som skjer, mye er basert på spesielle sommer eller vinter-aktiviteter. Fortsatt ganske kaldt her, så det er ikke langt opp til snøen, etter hva jeg kunne se fra bussvinduet når vi nærmet oss. Jeg har uansett ikke så store planer om noen vinteraktiviter, tror jeg. Skulle jeg prøvd på noe totalt idiotisk, måtte det blitt bungy-jumping, altså strikk-hopp. Dette er tross alt stedet hvor det ble oppfunnet 🙂

Kveldsstemning i Queenstown
Kveldsstemning i Queenstown

Dag 11 – Gull og grønne skoger i Dronningens by

Queenstown ble opprinnelig bosatt omtrent midt på 1800-tallet av en bondekall, William Rees, som kom roende med saueflokken oppover sjøen her, Lake Wakatipu. Her var det såpass flatt på et område, og nok trær tilgjengelig, til at han så råd for å bygge seg litt hus og ordne seg til. Arbeidshjelp måtte han selvsagt også ha, så det var noen flere her som hjalp til med sauene. Helt fram til en dag i 1863, da en av saueklipperne som var her, oppdaget gull i en av de to elvene her, Shotover River. Det førte selvsagt til gullrush til området, William Rees bygde om sauefjøset til hotell, og i løpet av et års tid var det en hel by her. Byen ble erklært “fit for a queen” av New Zealands regjering, og dermed fikk den også navnet sitt, Queenstown. Så, det morsomme poenget her. For hva måtte vel til for at det skulle bli en by? Joda, en nordmann. Minneplaketten det er bilde av her, finnes på kirkegården her i Queenstown.

Queenstown i dag har ca 30.000 innbyggere, litt under halvparten av dem er bosatt i byområdet. Det er en typisk turistby, med veldig mange turister, også på denne tiden av året. Mange asiater ser det ut for. Litt typisk at en butikk som hadde plakat der de søkte etter flere ansatte, sa at de ville vektlegge søkere som snakket kinesisk og/eller japansk.

Utover det å finne noen små gjemte gullkorn, har jeg i dag vært innom Kiwi Birdlife Park og sett kiwier for første gang. Dette er fugler som bare er aktive på natten, så det de har gjort her, er å bygge to hus, der de bare har et svakt rødt lys innvendig nå på dagstid, mens på natten kjører de full belysning. De har rett og slett snudd døgnet for fuglene. Det var fullstendig forbud mot fotografering eller filming inne i husene, for at fuglene ikke skulle bli forstyrret. Men vi kom tett innpå, og når man bare lot det går et par minutter var det greit å se der inne. Fuglene er (selvsagt) i et eget rom, med store glassvinduer mot området der publikum kom til. Men fuglene sto helt inn til glasset på den ene siden, og vi sto helt inntil på den andre, så det var ikke mange centimeter i mellom. Det er selvsagt veldig mye mer i parken enn bare de stakkars kiwiene. Her er det forskjellige fulgearter som er typiske for New Zealand, det er plantet enorme mengder planter (de påstår selv at de har satt ned 10000 forskjellige planter hittil), og det er også satt ut fisk i noen dammer her.

Queenstown Gardens
Queenstown Gardens

Queenstown har også sin egen Queenstown Gardens som er et parkanlegg, på linje med mange andre parkanlegg. Blant forskjellige skulpturer og planter, finnes det også et område her med noen få minneplaketter og sånt, deriblant en stor stein med et par plater fra 1913. Vi vet jo alle at Robert F. Scott rotet seg fram til Sydpolen noen uker etter at Roald Amundsen stakk innom og plantet et flagg der. Scott og mennene hans døde på veien hjem, men levningene ble senere funnet og bragt tilbake til UK. Han var jo en flink mann og førte dagbok nesten helt til siste dag. Så, den ene platen på denne store steinen er til minne om Scott og hans menn, og den andre inneholder det siste avsnittet han skrev i dagboken, 25. mars 1912. Et av mange minnesmerker som ble reist til minne om ham i årene etter den tragiske ferden.

Ellers kan jeg vel kanskje nevne at jeg endelig begynner å venne meg til at sola går motsols her. Den går fra øst, via nord til vest, så det tok litt tid å venne seg til at sola var helt feil sted midt på dagen.

Dag 12 – På bøljan grå

Her tikker SMSene inn på mobilen med beskjed om at hurtigbåten er stoppet, så jeg skjønner at Roar er en urolig kar der hjemme.

Her er det derimot litt roligere, også på sjøen. Dagen i dag er tilbragt med heldagstur til Milford Sound, som bare er et av stedene man “må” ha med seg når man er i New Zealand. Denne gangen hadde jeg heldigvis rotet meg til riktig holdeplass før turen tok til, da, så man kan vel si det var en god start på dagen. Og start på dagen, det var det virkelig. Bussen gikk kl fem over sju på morgenkvisten, så her var det nesten å stå opp til vanlig tid hjemmefra for å rekke frokost, dusj og pakking av ryggsekken før avreise. Bussen er egentlig en vanlig rutebuss med forhåndsbestilling av plasser, det er samme prinsipp som alle langruter her i New Zealand. Vi som i tillegg hadde bestilt cruise i Milford Sound, fikk utdelt billetter for cruiset når vi gikk på bussen, i tillegg fikk de som hadde bestilt lunsj utdelt egen lunsjbillett for denne. Og der ble jeg gjenkjent med en gang. “Å, det var du som skal ha indisk, det”. Akkurat, ja. 30 pers har bestilt vanlig lunsjbuffet, og jeg hadde bestilt indisk 🙂
Vi kom oss i vei, svingte innom et par av de andre hotellene og plukket opp enda flere, og så var vi på vei. Derfra gikk det først sørover til Te Anau, hvor det var en halv times pause for å spise, drikke, få ut av seg det man evt. hadde spist eller drukket, og komme seg videre. Vi var ikke akkurat den eneste bussen, tror det var 10 busser som var samlet der, og det var kø derfra og videre i retning Milford Sound. Fra Te Anau og utover var det lagt inn flere stopp, der det var steder med noe å se. Været var greit fram til Te Anau, men derfra ble det dårligere og dårligere og regnet mer og mer. Så det var ikke alle som gadd gå av bussen en gang etter hvert. Bussen hadde glasstak, men med lavere og lavere skydekke ga det ikke den helt store effekten 🙂

Veien fra Te Anau til Milford Sound går gjennom en del ganske heftig terreng. På vei opp til høyeste punkt ved Homer Tunnel er den mer enn 500m over havet, og her snødde det. Den tunnelen var faktisk litt uvant. Tunnelen er ganske smal, og i tillegg ganske bratt. Tidligere har man opplevd at stein har rast ut i øverenden av tunnelen, og rast hele veien nedgjennom og kommet ut på nedenden. Etterhvert har de greid å få på plass skikkelig rassikring, så noe sånt skjer ikke lengre. I tillegg er det montert kamera og sensorer, og satt opp trafikklys i begge ender, så sjansen for å møte noen, enten det nå er stein eller andre kjøretøy, er gått drastisk ned. “Finnes ikke spennende å kjøre her lengre” i følge bussjåføren.

Apropos regn, så var det vel ikke helt uventet. Gjennom året har Milford Sound ca 10m nedbør. Det er _mye_ regn! Til sammenligning faller det litt over 2m i Bergen gjennom et år.

Etter hvert kom vi oss fram til Milford Sound, etter totalt nesten 6 timer på veien. Da var det bare å gå rett ombord i båten sammen med alle andre fra de øvrige bussene, og folk som hadde kjørt dit i egen bil. Det var heldigvis flere båter, da, og god plass, i hvert fall i den jeg var med på. HJeg ble igjen plukket beint ut, fordi jeg hadde valgt indisk, så jeg havnet i egen matkø. Det er den korteste køen jeg kan huske å ha stått i noen gang. Rakk ikke stå i ro en gang, før køen var over. Men maten var god, da 🙂

Milford Sound
Milford Sound

Ut gjennom fjorden var det guide og greier, så vi fikk jo fortalt historien bak hver eneste foss nesten, og hvorfor vannet renner nedover, osv. Båten gikk veldig nært land enkelte steder, og på et par av fossene bakket den så nært inntil at vannspruten sto innover båten. Det var veldig populært blant enkelte av passasjerene. Jeg er ikke så sikker på at alle har mobiler som funker lengre… Det var en viss forekomst av selfiestenger her også, men ikke i nærheten av samme andel som det jeg opplevde i Singapore.

Naturen i Milford Sound er veldig imponerende. Selv for en blasert nordmann som er vant til at det er litt høydeforskjeller på terrenget rundt omkring, så blir man nesten stående og gape litt på de mest imponerende stedene.

På vei hjem igjen lettet været litt, så det ble mulig å se litt mer av terrenget også fra Milford Sound mot Te Anau. Endelig var det gagn i glasstaket i bussen. Og ja, det var så bratt på sidene, at glasstaket kom til sin rett.

Bussjåføren kommenterte når vi startet opp at heldigvis hadde det sluttet å snu i høyden, så han slapp å legge på kjettinger når vi kom til tunellen. Det var tydelig at det hadde snødd i høyden, da. Snøen som lå rundt omkring var særdeles hvit og fersk å se til, så vinteren er tydeligvis ikke helt over ennå. Hørte jeg ikke helt feil, så er det forøvrig siste helg at vintersportsstedene er åpent denne helga.

Som tidligere nevnt, så ligger det en god del flere bilder på flickr enn de få jeg legger ut her. Sjekk https://www.flickr.com/photos/la4rha/albums/72157658806825899 for å se alle bildene fra New Zealand. Oppdaterer hver dag, stort sett før jeg skriver i reisedagboka.

Dag 13 – Til topps

Jeg kjente på vei tilbake til Queenstown i går at jeg brygget på en forkjølelse, og man kan vel si at jeg har pleiet den godt. Når jeg skulle stå opp i dag morges, var det tydelig at den var godt stelt og hadde fått utviklet seg så det holdt. Dett i desed og en ekkel hoste gjorde at jeg holdt sengen i det lengste. På vei hjem i går hadde jeg jo tatt høyde for at dette kunne gå galt, så jeg hadde kjøpt inn virkemidler. Etter et par doble, doble doser med C-vitaminer, pent blandet med en hestekur jeg kjøpte på apoteket i Te Anau og mye te, hadde det verste av hosten og snørret gitt seg,  og etter hvert bars det ut til en rolig dag i Queenstown.

Utsikten fra Skyline Queenstown
Utsikten fra Skyline Queenstown

Jeg syntes vel egentlig ikke at jeg helt hadde fått oversikten over Queenstown før, så kursen ble satt på tvers av byen og bort til gondolbanen. Her gikk det nesten rett opp (kjentes sånn ut i hvert fall) i en gondol med plass for 4. Gondolbanen stiger 450m på totalt 730m lengde, så det går ganske bratt oppover med den. I gondolen med meg var det en indisk gentleman som kanskje ikke var helt vant til denne måten å reise på. Han holdt i hvert fall særdeles godt tak i alle håndtak han fant inne i gondolen. Han gjorde tydeligvis en god jobb, for vi kom velberget opp, og da ble han jo litt pratevillig også. Det smalt ikke mange ordene i ham på vei oppover 🙂

På toppen av gondolbanen er det bygd opp et fantastisk anlegg, med restaurant, utkikkspunkter og sånt, egen luge-bane (“kjelke” på hjul), utløpspunkt for paraglider, opplegg for sykkelstier, gangstier, osv. Og ikke minst eget anlegg for strikkhopp. Tenk dere det.  Strikkhopp med byen 450m nedenfor. Kanskje ikke helt rett ned, men allikevel… De som hoppet der har søren ikke en eneste kobling riktig oppe i hodet sitt. Kan ikke skjønne annet enn at alt må være feilkoblet.

Denne luge-banen startet enda lengre opp, så fra toppen av gondol-banen var det egen gondolbane videre igjen til toppen av lugebanen. De som kjørte luge, hadde to muligheter ned. Enten en “scenic” rute, altså den med utsikt, og beregnet også for de som ikke hadde helt god kontroll på lugen, og så var den “advanced” for de som hadde lyst til å ha det moro. Her var det humper og doserte svinger, så det lå an til litt kvassere og mer aktiv kjøring.

Gondol med sykler
Gondol med sykler

Det er lagt opp til aktiv sykling her også. Spesielt nedoversykling (hva er navnet på det, egentlig?), i egne smale løyper ned gjennom skogen. De som drev med sånt fikk kjøpt egen type billetter på gondolbanen, som ga dem et antall turer opp. Gondolene hadde egne sykkelfester, så det var mulig å ha med 3 sykler utenpå gondolen.

For den som ønsket å gå opp, eller ned, til restaurantene og anlegget på toppen, er det også egen gangsti som har fått navnet Tiki Trail. Jeg jukset vel egentlig når jeg tok gondolen opp, men rotet meg nå i hvert fall til å gå denne turen nedover igjen. De jeg møtte var stort sett ganske svette og kortpustet, av en eller annen grunn. En veldig fin tur også nedover. Noen fine utsiktspunkter her også, selv om det kanskje ikke var helt den samme utsikten som lenger opp. På vei nedover passerer man også tårnene for zip-lines flere steder. Så plutselig hører man bare et hyl, og så er det et menneske som svever forbi oppe i luften litt bortenfor deg.

Etter at jeg kom velberget og anstendig ned, var det bare en saaakte tur tilbake til hotellet igjen. Sjekket for n’te gang køen utenfor Ferg, men fant ut at jeg gidder ikke stå så lenge i kø for en Fergburger, selv om den også visstnok hører til de obligatoriske tingene man bør oppleve når man er i Queenstown. Jeg har gått forbi der ganske mange ganger når jeg har trødd i gatene her, og kan ikke huske å ha sett mindre enn 30 personer i kø. Populær plass kan man si.

Nå i kveldinga ser jeg reprise for 3. gang av gårdagens rugby-match mellom All Blacks og Georgia, som All Blacks selvsagt vant (43 – 10). Det er tydeligvis fler som følger med her i området, for jeg hører det roper til enkelte ganger utenfor vinduet, helt i sync med situasjonene i kampen 🙂

I morgen går turen videre til Franz Josef. 8 timer på buss for å komme seg dit. så får vi se hvordan det utvikler seg med snørr og hoste i dagene framover.

Jeg har også sjekket litt mer med tanke på å gå Tangariro Crossing når jeg er på Nordøya, men det er litt for tidlig på året. Sommersesongen her starter først 23. oktober, så foreløpig er det minimalt med transport til og fra, og man må ha med seg ganske mye utstyr. Så dermed må jeg slå fra meg tanken, og det er synd, for jeg tror det ville vært en veldig fin tur.

Dag 14 – Fra dronning til keiser

Dagen opprant i Queenstown til vanlig tid, og ikke uventet var det ikke så verst vær i dag heller. Men det skulle da så absolutt endre seg. Kanskje ikke i Queenstown, men i hvert fall utover mot kysten. På de hardest rammede stedene her på Sørøya har det vært vind med hastighet opp mot 140km/t i dag, i tillegg til et piskende regnvær. Og i den retningen var det jeg skulle reise i dag.

På bussen til Franz Josef var det samme hyggelige sjåføren som også kjørte oss til Milford Sound på fredag. Han hadde en liten intro (som vanlig) om å bruke sikkerhetsbelte, ikke hoppe ut av takluka uten grunn, osv. Samtidig kunne han også fortelle at været dit vi skulle ikke var så særlig, og at turene tli Milford Sound var innstilt i dag, pga for stor rasfare på veien utover.

Vi kjørte ikke helt den korteste veien fra Queenstown til Franz Josef. Turen gikk først innover til Cromwell, som er mest kjent for frukt- og bærproduksjon, der svingte vi så etter hvert nord og nordvestover, og kjørte mot Haast. Og bare for å gi noen tall for sammenligning, så er årsnedbøren i Cromwell ca 40 cm. Noe som er veldig fordelaktig når man driver med frukt og bærproduksjon, siden en slipper unna mange sykdommer og skader som oppstår når det er vått.

Etterhvert som vi nærmet oss Haast Pass, som forøvrig er laveste fjellovergangen over denne fjellkjeden, kun 564m (utrolig hva de bussjåførene vet, og husker), regnet det kraftigere og kraftigere, og vi kjente bussen rugget litt på seg, men ikke plagsomt mye, i vindkastene. Ellers merket man jo også etter hvert at dette er en vei som ble bygd på 50-tallet. Selve veien er etterhvert utbedret, den var opprinnelig en grusvei med bare et kjørefelt, og man så ikke for seg at det ville bli så mye trafikk der noen gang, Men nå er dette et populært ferieområde, spesielt sommers tid, med mye trafikk. Veien er utbedret og utbedret, så det nå er 2 kjørefelt og asfalt overalt. Unntatt alle broene. Det er ikke skiftet ut en eneste bro omtrent, så alle broer er fortsatt bare et kjørefelt.

Omtrent halvveis byttet vi sjåfør. Det kjører en buss også motsatt retning, så der de to bussene møttes, byttet de to sjåførene, og John kjørte tilbake til Queenstown, mens Chris kjørte oss videre. Serviceinnstilt dame. Det regnet jo ganske kraftig til tider, så der det var mulig kjørte hun passasjerene helt til døra. Når vi kom hit til Franz Josef kjørte hun en egen runde gjennom byen, jeg tror ikke noen fikk så mye som 15m å gå før de var innendørs der de skulle. Strålende service !

Dagens kjørerute
Dagens kjørerute

Dag 15 – Utenfor allfarvei

Gårdagen, og til dels natten, bød på mye nedbør, og bra var det. For til morgenen i dag så var det tydeligvis tomt der alt regnet kom fra, solen skinte, det var bokstavelig talt en strålende morgen. I går tok jeg ikke et eneste bilde som egentlig viste det jeg tenkte å ta bilde av, det eneste man ser er et fullstendig regnvått bussvindu som det nesten ikke er mulig å se ut av. Til gjengjeld så var det igjen greie fotomuligheter i dag.

Dagen i dag er hovedsaklig tilbragt med skikkelig kraftige fjellsko og noenlunde greit turutstyr, sammen med 3 australiere, 4 amerikanere og 1 fra New Zealand. New Zealander’n var guide for oss andre opp til isbreen Franz Josef Glacier. Denne ligger noen kilometer fra sentrum her i Franz Josef, så vi ble busset de første kilometrene, før det bar inn i bushen, bokstavelig talt. Hele området her er regnskog, absolutt alt er grønt, og Jay (guiden) tok oss med rett ut i grønska. Fra parkeringsplassen der vi ble sluppet av bussen går det en veldig så tilrettelagt sti oppover mot isbreen, men her var det ikke snakk om å følge i opptråtte fotspor.

Innover mot isbreen
Innover mot isbreen

Det var rett ut i bushen på en smal sti som kun guidene brukte, forøvrig også skiltet med et skilt som sa at det var adgang forbudt hvis man ikke var i følge med guide. Så var det opp gjennom skogen mens Jay pekte og fortalte om plantene og livet her. Når vi nærmet oss isbreen kom vi etter hvert ut av skogen og inn elveleiet nedenfor isbreen. Guiden pekte og forklarte fortsatt mens vi gikk videre oppover, helt til vi kom fram til sperringene som er satt opp. Her står det fullt med advarsler om at man er her med livet som innsats. Det er ikke mer enn et par år siden sist noen gikk helt inn til isbreen, og timet det perfekt med å få en isblokk i hodet og dødsannonse i avisa. Og ja, på et av skiltene var det kopi av en avisartikkel som fortalte om den hendelsen. Men, for den som er i følge med guide så antar man at sånt ikke skjer, så vi ble sluppet gjennom og gikk enda et stykke videre innover mot isen. Jay hadde med seg en skikkelig hakke, og brukte den til hakke løs et stykke is, til stooor begeistring for mine amerikanske venner fra San Diego. Denne gikk så på rundgang så alle fikk kjenne hvordan is kjennes ut (kald: check. gjennomsiktig: check. is: jupp). Etter en lengre pause der under isbreen, var det så sakte gange tilbake, denne gangen etter den veeeeldig opptråtte stien. Værgudene var med oss hele veien, det var strålende sol og pent vær, helt til vi gikk inn i bussen som tok oss med tilbake, da begynte det å regne litt. Perfekt timing 🙂

Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur.

Ellers så har det igjen vært en rolig dag. Franz Josef har mye å tilby, spesielt rettet mot turister. Det er ikke så mange fastboende her, men de som er her, lever stort sett av turisme. Flere helikopter og flyselskaper, og der var det full aktivitet. Jeg har sett minst 3 helikoptre i lufta til en hver tid i hele dag. De flyr stort omvisning over isbreen. Noen turer går også inn på isbreen, der man i følge med guide kan få lov til å gå på breen en times tid eller to. Så her er det ikke fluer eller mygg som summer i luften, det er helikoptre.

Dag 16 – Fra vesterled til østerled

Så var dagen kommet for å forlate Franz Josef. Og igjen en solstrålende dag, der første flue, eller helikopter, var i lufta kl 7. Her ligger man ikke så veldig langt ut på dagen før man setter i gang. Selv hadde jeg en buss å rekke først kvart over ni, så det var god tid både til frokost og pakking før man var i gang. Har inntrykk av at de fleste som besøkte Franz Josef følger samme opplegg. Man kommer enten nordfra eller sørfra en ettermiddag, er med på et eller flere isbre-opplegg neste dag, og reiser så videre dagen etter det. Mulig det er mer av det nå som det stort sett bare er utlendinger som reiser, enn hva det vil være når New Zealanderne selv tar ferie, men omtrent alle jeg snakket med, kjørte det opplegget. Noen skrøt av turen med togen fra Christchurch til Greymouth, som jeg skulle være med i dag, og noen av oss skryter av Milford Sound, som de nordfra har som neste punkt på lista. Så her er det ganske ensidig opplegg…

Fra Franz Josef bar det videre nordover langs vestkysten. Jeg tenkte ikke så mye på det når vi kom sørfra, men når jeg nå så forskjellen, skjønner jeg tydelig hva sjåføren vi hadde for to dager siden mente, når han beskrev området vi da kjørte gjennom som “80 km of nothingness”, for det var stort sett ikke annet enn regnskog å se. Nå derimot var vi igjen inne i dyrket landskap, med dyr som beitet og folk som (antakelig) gjorde et og annet fornuftig. Første lengre stopp (ti-teen må man jo ha, selv om klokka er blitt elleve), var i Harihari.

Potensiell Marievenn
Potensiell Marievenn

Her var det vel egentlig ikke noe spesielt å nevne, annet enn at kattevennen Marie ville funnet seg en søt og hyggelig og nærgående katt som var veldig glad for å bli kost med. Etter den påkrevde halvtimen bar det videre nordover. Like etter at vi var kommet ut av bykjernen (bort fra alle 10 husene), kjørte vi over en lengre bro. Sjåføren ba oss legge merke til rekkverket. Det var tydelig reparert flere ganger. Årsaken var at det stadig var ulykker akkurat på denne broa, delvis fordi man når det var godt vær hadde utsikt til Mount Cook (høyeste fjellet i New Zealand, 3754 m), dels fordi det var så vakkert der. Det var ulykker så ofte at man gadd ikke male eller stelle i stand rekkverket noe spesielt, fordi man visste at neste ulykke ville komme veldig snart. Uansett, sjåføren vår holdt øynene på veien og kontroll på bussen, så vi dro gladelig videre til neste halvtimes stopp i Hokitika. Hokitika er en større by, og fungerer i praksis som “byen” for hele området videre sørover på vestkysten helt ned til Haast (der vi kom over fra Queenstown for et par dager siden). Så var det inn i bussen nok en gang, for siste etappe opp til Greymouth. Her ble vi forlatt på jernbanestasjonen, så det var bare å gå inn nærmeste dør, sjekke inn på toget, og levere fra seg kofferten. Søye så praktisk og greit opplagt.

Fra toget
Fra toget

Så var man klar for en skikkelig “scenic tour”. Dette var turen alle hadde skrytt av, med fantastisk natur, fantastisk tog, fantastiske medpassasjerer, fantastisk servering, fantastisk guide, osv, osv, osv… Og mye av det stemte. Men, jeg må likevel si at jeg kanskje har endret litt oppfatning av det med monstermaster og utbygging av strøm langs kysten og andre naturrike steder i Norge etter denne turen. Jeg har nesten ikke bilder, der det ikke finnes strømlinje eller stolpe på, etter denne turen. De forbaskede strømledningene gikk langs toget mye av turen, så det var nesten umulig å ta bilder uten å få med noe av skiten på bildet. Så ja, naturen er utrolig vakker, toget er skikkelig bra, servicen ombord er upåklagelig, de vet skikkelig å ta vare på deg. Men strøm, det har de helt tydelig over alt i New Zealand!

Dagen avsluttes på hotell i Christchurch. Byen ble skikkelig rammet av jordskjelv i 2011/2012, og bærer tydelig preg av det, spesielt her i sentrum. Det er fortsatt mye som ikke er ryddet, mye som fortsatt er under gjenoppbygging eller restaurering. Og jeg fikk da rom i 7. etasje i et av de få høye husene som fortsatt er noenlunde uskadet etter det jordskjelvet 🙂

Dag 17 – Svenskeknappen

På PCn i gamle dager fantes det noe vi innvidde kalte svenskeknappen. I tillegg til PÅå/AV-knappen, var det en knapp merket RESET. I dag oppnår man det samme som å trykke på RESET-knappen, når man holder PÅ/AV-knappen inne i 8 – 10 sekunder. Og litt det samme har man gjort her i Christchurch. Etter jordskjelvene for noen år tilbake benytter de sjansen ikke bare til å bygge opp byen igjen slik den var, men også å endre og forbedre på en helt annen måte enn hva som ville vært mulig ellers. Og New Zealandere er praktiske folk, de ser løsninger på det meste. Det er et ordtak om å gi en New Zealander en hesjestreng, så fikser han alt, og noe sånt ser man nesten her også. For eksempel har de bygd opp et eget varehus/kjøpesenter som heter Re:START. Og det var på plass ganske kort tid etter det siste jordskjelvet. De tok rett og slett en haug med containere, noen er bygd om mye, noen er bygd om litt, plasserte dem sånn passelig til på en åpen plass, og så bruker butikkene containerne som utsalgssteder. Etter hvert er det kommet helveggs butikkvinduer og sånt også, så nå ser det nesten ut som et vanlig kjøpesenter, med unntak av at det ikke er noe samletak over butikkene. Genialt sted, god kaffe har de også 🙂

Re:START Mall
Re:START Mall

Jeg hadde ingen planer egentlig for Christchurch, så dagen i dag ble tatt helt på sparket. Gikk bare ut hotelldøra i dag morges etter en bedre frokost, og lurte på hva man skulle finne på. Hotellet ligger veldig sentralt. Aller nærmeste nabo er Cathedral Junction, like ved den gamle katedralen som ble stygt ødelagt i jordskjelvene. Cathedral Junction er utgangspunktet for de historiske trikkene som går i gatene her, så etter den nesten obligatoriske turen rundt katedralen for å se hvor ille det sto til, hoppet jeg på trikken og dro av sted. Som før, ser ut til at det er normalen her, så var det sjåføren som sto for guidingen, og igjen på en utmerket måte. Det gikk i et særdeles sedat tempo, så her fikk man virkelig roet seg ned 🙂

Elva Avon, inne i Botanic Garden
Elva Avon, inne i Botanic Garden

Etter denne avslappede starten på dagen, var det tid også for å sjekke apostlenes hester. Hestene ble styrt i retning Canterbury Museum og Botanic Garden, der det også er mye å se på. Botanic Garden ble anlagt på 1800-tallet, fordi mange av de utvandrede engelskmennene som var kommet hit, savnet noe av floraen hjemmefra. Så mye av det som vokser her, er typisk planter som var i England på slutten av 1800-tallet. Så her er det roser, hortensia og mye annet rart, i tillegg til en del mer lokale innslag. Etter denne hagevandringen i et mer og mer strålende vær og varme, var det behagelig å komme inn i luftavkjølte Canterbury Museum. Her har de utstillinger fra Maoriene kom hit, fra Egypt (har ikke vært den store folkevandringen derfra, akkurat, men en mumie har man jo alltid plass til), fra engelskmennene bosatte seg her, og ikke minst fra “erobringen” av Antarktis. Robert F. Scott var innom her flere ganger og hadde selvsagt fått sin tilmålte plass, Roald Amundsen var viet litt plass, sammen med Ernst Shakleton og andre av gutta boys som var pionerer på det området.

Det var nå godt ut på ettermiddagen, solen varmet ikke fullt så mye lengre, så det gikk an å gå seg en liten tur igjen, og se litt mer på det som bygges her. Så det gjorde jeg. Tilslutt ble det en siste tur med trikken, for virkelig å roe seg ned før kveldens sedvanlige aktiviteter på hotellet med gjennomgang av bilder, skriving av dagbok, og alt det der.

I morgen går ferden videre nordover. Først med buss langs østkysten opp til Picton, og så med fergen Kaitaki til Wellington.

Av en eller annen merkverdig grunn får jeg ikke lastet opp bilder til flickr i dag, så bildealbumet oppdateres senere

Dag 18 – I James’ kjølvann

Så er det slutt med moroa på Sørøya. 5,5t buss fra Christchurch til Picton, og 3,5t ferge fra Picton til Wellington, så nå er Cook-stredet krysset og jeg er på nordsiden for den siste uka. Det skjer stadig litt endringer i planene, så jeg vet fortsatt ikke så veldig sikkert hva som vil skje. Reiseplanen oppdateres fortsatt løpende etter hvert som jeg bestiller, eller avbestiller, aktiviteter.
Cook-stredet var forholdsvis rolig i dag, noe vind og litt havdønninger, men det var til å holde ut.
Ferga minner forresten litt om de gamle danskefergene, bortsett fra at det ikke er mer taxfree-salg her enn det er over Trondheimsfjorden. Ganske minimalt, med andre ord. Forresten mulig den har gått mellom Polen og Sverige før. Fant i hvert fall et par advarselsskilt som har tekst på engelsk, svensk og polsk. Og verken svensk eller polsk har vært språk som har gått igjen andre steder her.
Bussturen fra Christchurch og nordover var som bussturer bruker å være. De første milene var greit. Mens vi var innenfor det området som kalles Canterbury Plains var alt flatt og fint, men når vi kom videre nordover langs kysten var det mer typisk kystvei. Svingete, bakker og unnabakker, så det var litt mer livåt vei. Perfekt for den som ønsker å bli bilsyk, skulle jeg tro, hvis man har hang til den slags.
Canterbury Plains er forøvrig et veldig stort område. Det er fellesnavnet for de store flate områdene på øst-kysten av Sørøya, og strekker seg mer enn 200km nedover mot Dunedin.
Litt før Picton ligger Blenheim, som er et slags sentrum for vindyrking i dette området. Storparten av vinproduksjonen på Sørøya skjer her. Kjørte forbi et av de store produksjonsanleggene, og her var det ikke enkelt-tønner vi snakker om, men enormt store tanker side om side. Plass til mange bag-in-a-box i hver tank der.
Men, tilbake til den godeste kaptein James Cook, som har fått dette stredet oppkalt etter seg. Selve stredet er ca 22km på det smaleste, og kan være ganske værhardt. De har vel i snitt over 20 stormer her hvert år, så det hender at sjøen står adskillig mer på kant enn hva den gjorde i dag. Det er James selv som har fått skylden for å ha oppdaget at det faktisk er et skille mellom nord og sør-øya, og ikke bare en lang fjord. Han var vel ute og gikk tur en dag oppe på høydene sør for stredet, og tok med seg kikkerten sin. Og når man drar med seg sånt, så må man nesten bruke det også, så den godeste James dro alle metrene med kikkert ut av bukselommen, dro den heeelt ut, og begynte å se seg rundt. Og da så han sjø hele veien gjennom stredet og ut på andre enden, og ble dermed enig med seg selv om at dette nok var beviset på at New Zealand er delt minst i to.
I stredet er det et variert dyreliv. Nede på/i sjøen har vi sett både sel og delfiner mens vi passerte på vei ut fra Picton. Beklager, men ingen bilder, jeg var ikke ute på øverste dekk da, og vinduene lenger nede i etasjene tyder på at det har vært sjøgang på yttersiden, selv på dekk 8. De er ganske så tildekt at saltlake.
Ut fra Picton var det ganske naturskjønt. Forøvrig var det helt grønn sjø. Så det samme når vi kjørte langs kysten nordover. Vet ikke om det stemmer, men det ser aldeles ut som isvann, altså sånn type vårløsnings-farge når isen fortsatt smelter.
Værmessig har dagen vært greit. Skikkelig varmt i går, i følge værmeldingen skulle temp komme opp i 27 grader i Christchurch, noe som i følge meteorologen på TVn skyldes fønvind fra den australske ørkenen som kommer blåsende hele veien over det tasmanske hav. Kan trygt si den har gitt seg til idag, temperaturen har vel vært sånn 13 – 16 grader, og vinden kommer fra sørøst, så da er det vel fortsatt litt antarktiskulde som henger igjen i det som kommer hit.
Jeg så for meg en rolig aften på hotellet i kveld, men det ligger an til et ganske tett program de to kommende dagene, så når jeg oppdaget at Te Papa (nasjonalmuseet for New Zealand) har åpent fram til kl 9 i kveld, var det bare å slenge fra seg sakene på hotellrommet og stikke de 200 metrene bort til museet. Det er et fantastisk sted for den som blir fengslet av museer. Jeg syntes både Otago Museum i Dunedin, og Canterbury Museum i Christchurch var ganske bra, men Te Papa er som de to slått sammen og på steroider. De har noen helt utrolig til utstillinger, så rekker jeg det, skal jeg innom enda en gang før jeg drar videre til Auckland.
Igjen: Bilder kommer etter hvert. Jeg tar bilder, så får vi se når jeg får tid og mulighet til å legge ut mer.

Dag 19 – LOTR for den overivrige

En heldag med geeks, er vel denne dagen kort oppsummert. Ble plukket opp på hotellet kl halv ni, og ut bar det på smale, svingete veier gjennom Wellington og opp på et av høydedragene her.I minibusssen var vi en sjåfør/guide/supergeek, ett par fra Østerrike, en australsk mor med sine to barn, en amerikansk student, en tysk au pair, og meg i det siste setet. En ganske differensiert gjeng, skulle man tro, men alle hadde LOTR og hobbiten felles. Jeg hadde nok inntrykket av at alle var adskillg mer oppdatert enn meg på Lord of the Rings, da, Skal innrømme at jeg langt fra husker alle detaljer fra de tre filmene, men her var det folk som kunne alt i minituøs detalj.

Gollum
Gollum

Første stopp var der deler av opptaket til der Frodo og gjengen først møter en av skyggeridderne (er det det de heter på norsk, de spøkelsene etter de 7 gamle kongene?). Jeg må vel bare innrømme at jeg kjente ikke igjen stedet før guiden viste et par bilder, men de fleste andre så med en gang akkurat hvilket tre det var og hvor de hadde gjemt seg, osv. Nå er det stedet hvor vi var, bare et av de stedene som ble brukt i den scenen. Totalt er det filmet 10 forskjellige steder, for å få til en enkelt flukt-scene i den første filmen.GollumEtter denne enkle starten bar det så videre til Weta Workshop som er gjengen som sto for alle effektene i LOTR-filmene og svært mange andre filmer. Avatar, Planet of the Apes, osv, osv, osv… Det var et kult sted. Selsvagt den sedvanlige butikken som solgte div. suvenirer, det var også eneste sted innendørs der vi fikk lov til å ta bilder. I alt var vi vel her et par timer, der vi fikk se en film som viste litt om historien til Weta, og ikke minst alle de forskjellge filmproduksjonene de hadde vært involvert i, og deretter var det omvisning inne i selve arbeidsområdet, der vi fikk se litt av det de har laget. Utrolig mye metall-arbeid, alle slags byggverk, miniatyrer og modeller, 3D-printing (de hadde 7 3D-printere som er i bruk i dag), osv, osv. Det mange ikke er klar over, er at det er svært lite som er fullstendig datagenerert i LOTR. Det meste er håndlaget hos Weta, og gjerne klippet inn i filmen eller brukt som kulisser der det passer. Enormt imponerende, og som sagt, fullstendig fotoforbud 🙁

Etter en bedre lunsj var så ut til locations i området omkring Wellington. Velkjente navn som Bree, Anduin, Rivendell, Lothlorien, Isengard. Selv om jeg husker alle, så greide jeg ikke umiddelbart å ta igjen scenene fra filmene, men det virket nesten som at jeg var den eneste. Så noen har virkelig større interesse enn meg. På hvert sted pekte guiden ut hvilke scener som var innspilt der, hadde mange bilder å vise fram, viste filmklipp, og fortalte historier fra innspillingene. Imponerende kunnskap både om LOTR, men også om svært mange andre filmer og skuespillere. Endelig tilbake i Wellington var klokka nærmere seks, og med avgang halv ni i dag morges, betyr det 9,5t med LOTR i dag. En god dags jobb, kan man si.

Isengard
Isengard

Dag 20 – Verdens kuuleste lille hovedstad

Det er slik Wellington beskriver seg selv. Wellington har det meste, og det er større tetthet av kafeer, restauranter og barer her, enn hva det er i New York. Jeg startet dagen med en sightseeing. Slengte meg med på en litt spesiell hop-on, hop-off-greie. De kjører rundt med minibuss, og kommenterer løpende. Stopper litt lengre på enkelte steder, der de også er med passasjerene ut og forteller hva som er rundt busstoppen. Sjåføren vi hadde, er skuespiller i tillegg til at han kjører minibuss med turister. Han har blant annet vært med i LOTR, og hadde litt å fortelle fra innspillingene der. Hans største opplevelse var tydeligvis at han var drept av Legolas i en av scenene i film 3 :-).

Wellington er, som alle andre byer her på New Zealand, ganske opptatt av evt. følger, av jordskjelv. I 1855 var det et større jordskjelv som førte til en skikkelig tsunami her. Etter det har man også forholdt seg til hvor høyt man evt. må i terrenget for å komme over farenivået for en tsunami-bølge. Så i gatene i høydedragene her er det malt en blå linje på tvers av gatene. Ovenfor denne mener man det er trygt. I følge guiden var den ca 20m over havoverflaten.

Når vi kjørte rundt med guiden, kunne jeg ikke la være å høre etter hvordan prisnivået er på leiligheter og hus er i byen. Pga de bratte åsene, er det begrenset hvor det er mulig å bygge, så det er ganske tett med hus der det først er bebyggelse. Njaaa, sa han, egentlig er det vel ikke så ille, Auckland er mye verre. Men, det var jo områder her også som var skikkelig dyre da. For eksempel var det et leilighetskompleks nede ved havneområdet, der en kamerat av ham hadde vært på besøk. De hadde betalt 12 millioner NZD, altså ca 66 millioner NOK for leiligheten. Og den var ikke så veldig stor, akkurat.

Wellington Cable Car
Wellington Cable Car

En av de tingene man legger merke til med Wellington, er alle åsene i og ved byen. Det er ganske bratt mange steder, og lett å sammenligne med f.eks San Fransisco. Det har ført til at det mange steder er bygd private kabelbaner, siden det var letteste måten å frakte folk og varer opp og ned de bratte åsene. Totalt er det mer enn 400 private kabelbaner i byen. Det er alle størrelser, fra de små boksene som knapt rommer en person, til Wellington Cable Car som jeg gjetter er omtrent på samme størrelse som Fløibanen i Bergen. Kabelbanen har 3 stopp underveis, og 2 tunneler med et lysshow over og under stoppet midtveis.

I tillegg til å være innom kabelbanen, var vi også innom Old St. Paul’s Cathedral. I motsetning til de fleste andre katedraler er denne bygd i tre, og ikke i stein. Det har vist seg å være en fordel i et jordskjelvutsatt område, siden trebygninger er mer fleksible og dermed stort sett berger bedre enn bygninger i betong eller stein, når det er jordskjelv. Vakkert bygg, der noen virkelig har gjort seg flid med glassmaleriene og utskjæringene.

Takahe
Takahe

Ettermiddagen ble hovedsaklig tilbragt i Zealandia. Fra sentrum tok jeg kabelbanen til topps, derfra var det shuttle-tjeneste som kjørte inn til Zealandia. Zealandia er et fredet område, reservat er kanskje en grei beskrivelse. Det ligger i en dal som inneholder to demninger. De to dammene var tidligere vannforsyningen til Wellington, men er nå erstattet av andre kilder. Her er det gjerdet inn et utrolig stort område, der man har fokus på å bevare naturen og dyrelivet på best mulig måte. De har gjenskapt våtmarksområder, ryddet og plantet skog og satt ut truede dyrearter. Gjerdet som er bygd opp rundt området er mer enn 8,5km langt, og er laget på en slik måte at ingen av de dyrene som vanligvis utgjør en trussel mot det naturlige dyrelivet i New Zealand, kommer seg inn. Så her stoppes katter, kaniner, hunder, rotter og annet på en effektiv måte. Zealandia het egentlig Karori Sanctuary, men noen fant etter hvert ut at det kanskje ikke var et helt passende navn, siden Karori på maori betyr “Godt jaktområde”. Det ga liksom litt feil inntrykk.

I morgen drar jeg videre til siste store stopp, ca 11 timers togtur med Northern Explorer til Auckland. Reiseplanen oppdateres fortsatt, både med aktiviteter og linker.

Dag 21 – Over og under fjell

Så var atter en reisedag opprunnet. 11 timers togtur fra Wellington til Auckland sto på dagens lite omfattende program, slankekur ikke medregnet. Som vanlig en vel fortjent solfylt dag, der jeg atter en gang ble sjekket inn på vindussete og hadde sidesetet for meg selv. Med andre ord god plass til pikkpakk og annet rot. Northern Explorer som jeg var med denne gangen, tilhører samme selskap og kjører samme opplegg som TranzAlpine som jeg var med tidligere mellom Greymouth og Christchurch. Det er fart tilpasset fotomulighetene, kommentarer underveis, varsel når det kommer ting man kanskje kan ønske å ta bilder av, osv.  Veldig turistvennlig! Trenger ikke tenke engang 🙂

Ruapehu
Ruapehu

La forøvrig merke til at på og rundt de tre store vulkanen på Nordøya, altså Ngarahoe, Ruapehu og Tongariro var det ganske mye snø fortsatt. Så det var sikkert like greit at jeg forholdt meg til de meldingene jeg fikk om at man burde vente enda en to-tre uker før man la til å gå Tongariro Crossing. Må vel ha det på lista neste gang man slumper til å være i området, og da forhåpentligvis litt senere på året.

Egentlig er det vel ikke så mye å fortelle om togturen. Fra et landskap som sto mer eller mindre på kant i Wellington, ble det flatere og flatere jo lengre nord vi kom. Mye typisk jordbrukslandskap, med krøtter og sau ute på jordene. Et par tunneler i starten, en tunnel midt på der vi kjørte i ring rundt oss selv, og broer og tunneler helt i slutten igjen. Det er vel turen sånn noenlunde kort oppsummert. I Auckland er det ganske flatt. Der det er bakker, er det stort sett fordi det er en (forhåpentligvis noenlunde død) vulkan.

Her i Auckland er jeg sjekket inn på Crowne Plaza. De hører til IHG-kjeden, noe som passer meg bra. Så her var jeg igjen (begynner å mistenke at noen har tjent alt for mye penger på meg…) oppgradert, og havnet denne gangen i 25. etasje. Det er ikke så ille det. Har ganske grei utsikt, selv om jeg er i sentrum i en by med ganske mange skyskrapere.

Dag 21 – Et helsereisetips

I kategorien for tips, starter vi i dag med et helserelatert et. Jeg har ikke tenkt så mye på det, men på de fleste hotellrommene jeg har bodd på her i New Zealand har det vært en badevekt. Godt mulig dette er normalen, og at det bare er meg som ikke er klar over det, men uansett…

For den som ønsker å slanke seg, kan jeg i det minste anbefale togturen fra Wellington til Auckland. 11 timer på tog ser ut til å medføre ca 2,5kg vekttap, nærmest uten å løfte en finger. Det er ikke ille, det!

Dag 22 – Opp og ned og rundt omkring

Egentlig var det vel motsatt rekkefølge enn i overskriften.

Eller kanskje ikke.

Michael Joseph Savage Memorial Park
Michael Joseph Savage Memorial Park

Uansett, dagen begynte med en 3-timers sightseeing-tur her i byen ved det glitrende vannet. Det var det sedvanlige med forskjellige monumenter og sånt, en halv-times kaffestopp midt i ruten, en guide som også hadde gode tips til hva man burde gjøre etterpå (strikkhopp fra Sky Tower var rene vidundermedisinen mot jetlag påsto hun), hvor man burde gå på kveldstid for å få tatt gode bilder, osv. Sightseeing-turen inneholdt bl.a tur/retur over kleshengeren (Auckland Harbour Bridge) med dens Nippon clip-ons, monument over diverse politikere, omvisning i et par bydeler, en runde omkring i havna, osv, osv. Auckland Harbour Bridge ble bygd sist på 50-tallet, og grunnen til at den kalles kleshengeren, er at når man ser den fra siden, er det det den ligner på. Når den ble konstruert mente man at 2 kjørefelt i hver retning måtte være mer enn nok. Men, realitetene innhentet snart de glade byggerne, og man begynte å se på alternativer for å utvide kapasiteten på broen. Bare 10 år etter at broa ble bygd var trafikken mer enn tre-doblet, og broa ble utvidet. Løsningen ble 2 ekstra kjørefelt på hver side, som ble “hengt på” broa utenpå byggverket. Disse ble konstruert og bygd i Japan, og fikk da selvsagt det ikke uventede navnet “Nippon clip-ons” på folkemunne når de ble montert.

Auckland er forøvrig et katastrofeområde på vent. Byen er bygd over 48 vulkaner, og de er ikke døde. Ingen vet når det vil bli utbrudd, men at det vil komme et (eller flere), det er man sikker på. Siste kjente utbrudd var på en øy ute i havna her for ca 300 år siden, så mulighetene er tilstede.

Utsikt nedover fra 51. etasje i Sky Tower
Utsikt nedover fra 51. etasje i Sky Tower

Etter å ha rægga rundt i byen med en halvstor buss, var det muligheter for å ta en tur på egen hånd også. Første stopp for min del ble Sky Tower. Her var det heis med glassvegg og glassgulv opp til 51. etasje der den laveste utsiktsplatformen er. Platformen er kanskje litt videre enn Tyholttårnet, og garantert mye høyere med gulvet ca 185m over bakken. Her var det felt inn store glassplater i gulvet så man virkelig skulle få muligheten til å nyte høyden. For den litt mer elleville enn meg tilbys også strikkhopp. Da klatrer man enda et par etasjer opp, til 192m høyde, før man gjør turen utom kanten. Nede på bakken er det et lite bygg som er ca 1 etasje høyt. Her er det tegnet inn en blink, så man vet hvilken retning man helst skal hoppe. Jeg sto med glede over muligheten til å ta det hoppet. l stedet ble det bare å nyte synet av byen, sjekke den andre utkikksplatformen i 220m høyde (60. etasje), og deretter en bedre lunsj på kafeen i 50 etasje. Sånn bare for å nevne det, så er totalhøyden på tårnet 328m, det skal visstnok være det høyeste bygget på den sørlige halvkule. Så ja, det er bittelitt høyere enn Tyholttårnet.

Mett og fornøyd var det så heisen ned igjen, og deretter å valse (eller tango’e eller polka’e eller noe sånt) ut på byen. Etter å ha orientert seg fra tårnet hadde man jo en viss peiling på hvor man kanskje kunne gå, så da trødde jeg omkring i sentrum et par timer og bare så på byen og folket.

Nå i kveldinga har jeg vært en ny tur ute med kameraet for å prøve noen av fotomulighetene guiden tipset om tidligere i dag. Hvordan det gikk, ser dere nedenfor.

Kveldsstemning i Auckland
Kveldsstemning i Auckland

Dag 23 – Standardtur nr 1

Så var dagen endelig kommet for å bli med på det som nå ser ut til å være standardtur/aktivitet nr 1, i hvert fall som turist på Nordøya. Nemlig en tur til Hobsyssel, eller Hobbiton for oss som ikke har lest bøkene på norsk. De påstår at nå er Hobbiten den nest mest leste boka på verdensbasis, det er kun bibelen som er mer lest. Tro det den som vil.

Matamata, tettstedet nærmest farmen der Hobbiton er bygd opp, ligger vel 3 timers busstur fra Auckland. Derfra kjører de eget opplegg, og dette er stor business i området. Tror jeg telte 8 busser som var i fast drift der, i tillegg til turbusser fra andre selskaper som var innom, og mange som kjørte privat bil.

Det begynte allerede i Matamata, der turistinformasjonen er bygd om for å ligne mest mulig på et slags hobbit-hus. Runde dører, runde vinduer, osv. Her var det å sjekke inn for bussturen videre til Hobbiton. Vi var 23 stykker i den bussen jeg ble med, og som en liten digresjon, herav 2 franskmenn, noe som ikke gikk upåaktet hen. For Frankrike og New Zealand skal møtes i kvartfinalen i VM i rugby, så der ble det litt vennlig diskusjon mellom dem og bussjåføren om hvilket lag som er best. Men, tilbake til Hobbiton. Hele opplegget er bygd opp inne på en sauefarm som tilhører familien Alexander. Her er det sauer og strømgjerder over alt, noe som utnyttes til det fulle for å sikre at alle blir med guidede turer inn til selve Hobbiton. Som bussjåføren sa: Kommer vi over noen som beveger seg der inne uten at de er i følge med guide, får de et gratis strikkhopp, “No strings attached” 😉

Hobbiton
Hobbiton

Skal kanskje være forsiktig med å gjette, men tror nok det var type 4 – 5 busslaster med personer der inne til en hver tid. Og vi var den minste av den gruppene som var der akkurat da. Vi fikk høre en del om historien bak, hvordan dette området ble valgt ut (som nesten var en tilfeldighet), og hvor mye som måtte til i etterkant for at familien Alexander skulle få lov til å drive med omvisninger på området. Russel Alexander var vel i forhandlinger med filmselskapet i over 8 måneder før de gikk med på at han skulle få drive med omvisning av området.

Peter Jackson, altså regissøren både av Lord of the Rings og Hobbiten-filmene, er ekstremt opptatt av detaljer. Alt skal være riktig. Så Hobbiton består av 44 hobbithuler, der eneste formål er at de skal være synlig, hvis han tilfeldigvis skulle vise noe derfra. Alle er bygd opp og “tilpasset” innbyggeren, så her har du en som driver med bier (og derfor selger honning), en som er baker, osv, osv. For å få det enda mer realistisk, så begynte de å “bo” i, eller i hvert fall å bruke, Hobbiton et par uker før filmingen startet. Det var f.eks folk som skulle henge ut klesvask hver dag de siste to ukene før filmingen begynte, og ta den inn igjen hver kveld. Og poenget med det? I filmen kan man se sporene deres, det er rett og slett å vise fram dagliglivet.

En annen morsom “detalj” er fra når de skulle filme Hobbiten, som foregår ca 60 år før LOTR. På Bags End står det et tre på taket. Før LOTR hugde de ned et tre som passet, delte det opp i småbiter, flyttet alt til Hobbiton og satte sammen treet igjen. Og for å slippe problemet med at løvet datt av etter hvert som det tørket, festet man kunstige løvblad på det. Ca 200 000 blad. Ett og ett. For hånd. Så langt, så greit. Etter at filmingen var ferdig, ryddet de vekk treet sammen med mye annet, og borte var det. Ingen hadde jo noen planer om at det skulle lages flere filmer. Før Hobbiten kom noen år senere. Da trengte de treet igjen, men det fantes jo ikke. Så hva gjør man da? Peter Jackson insisterte på at treet skulle være helt likt, bare 60 år yngre. De lette i skogen, men fant ikke noe som passet. De så vel ikke skogen for bare trær, antakelig. Så løsningen ble at Weta Workshop laget et tre, i stål og isopor, som så 60 år yngre ut men ellers helt likt originalen. Og så var det på’an igjen med å henge på 200 000 blad, ett for ett. Et par dager før filmingen skal starte kommer så Peter Jackson og får se treet. Og er ikke fornøyd med det, det var et eller annet som ikke var riktig, liksom. Han kom på det til slutt. Fargen på bladene var ikke helt riktig. Så da ble det å grave fram noen lifter og så spraylakkere 200 000 blader for at det skulle bli den riktige grønnfargen. De rakk det før filmingen startet.

Og det er detaljnivået Peter Jackson ligger på.

The Green Dragon
The Green Dragon

Etter runden forbi alle hobbithulene avsluttet vi med et besøk på puben “The Green Dragon”, som avslutning på runden. Deretter var det tilbake til Matamata, selvsagt via den velkjente souvenirshopen, og etterhvert retur til Auckland. Souvenirene var det forøvrig ganske mye kjent med, de fleste solgte de også hos Weta Workshop i Wellington, der jeg har var for noen dager siden.

Jeg tror ikke jeg skal gjøre det samme som guiden vi hadde i Wellington. De var en “liten gjeng” på 55 personer som skulle ha en liten filmmaraton om et par ukers tid. De skal se de tre Hobbiten-filmene og de tre Lord of the Rings-filmene, og selvsagt den utvidede versjonen av hver film, sammenhengende. De har leid en av kinosalene i Wellington for dette. 26,5t film, og under tvil en liten tissepause mellom hver film. Men jeg kommer nok til å se filmene igjen, og jeg kommer til å være så mye nerd at jeg kommer til å stoppe avspillingen også noen steder bare for å se på detaljene. Det er veldig fascinerende, spesielt nå som jeg vet hvor mye arbeid som er lagt ned i den minste lille filledetalj for at alt skal være perfekt.

Og som en avsluttende detalj, så er det må mindre enn 2 døgn til hjemturen begynner. Så på vei tilbake fra Hobbiton i dag sjekket jeg inn på flyturen fra Auckland via Singapore til København. Nedtellingen har startet til ca 40 timer hjemreise.
I morgen står en siste dag i Auckland på programmet, og torsdag er det utsjekk fra hotellet til rett tid, så jordskjelvøvelsen “NZ Shakeout”, og deretter hjemtur.

Dag 24 – Helt planløst

Jeg hadde absolutt ingen planer for dagen i dag. Værmeldingen sa at det ville være noen dråper fra morgenen, og at været skulle bedre seg utover dagen. Og se, det stemte. Når jeg trakk unna gardina og kikket ut fra hotellrommet, så trakk regnværsskyene seg bort også, så dette var perfekt timing.

Som sagt, absolutt ingen planer, så jeg gikk nå en gang ut og litt sånn planløst rundt omkring. Havnet nede ved havna (letteste vei å gå, bare unnabakker fra hotellet), og der sto det et skilt om “Scenic Harbour Cruise“. Tja, hvorfor ikke. Kjøpte billett, og fortsatte å virre litt rundt omkring fram til dette vidunderet av en cruise-båt skulle gå. Her var det båt i tre etasjer, med overbygd dekk og overdekk, og dekk uten tak oppå der igjen. Vi var kanskje 15 personer ombord på en båt med plass til minst 150, så man skulle ikke klage på plassen i hvert fall. Kaffen og tilbehøret var gratis også, så det var ikke måte på service og tilbud. Ut på bøljan grågrønn stevnet vi, forbi skyen (The Cloud).

Velkommen til Rangitoto
Velkommen til Rangitoto

Plasket noen hundre meter fra land, mens vi i praksis fulgte sjøkanten (norsk) motsols. Det var litt de samme historiene som guiden på bussturen for et par dager siden, så ingen ny og sjokkerende informasjon der altså. Men smått om senn kom vi på nyere trakter. Satte baugen utover i retning Rangitoto (den vulkanen som sist hadde utbrudd…), der vi gikk i land en liten stund. Etter 15 minutter var det så å finne veien tilbake til båten, og vi satte kursen i retning kleshengeren. Men der vi før kjørte over, seilte vi nå under, og fikk gleden av å se hvordan Nippon clip-ons var montert. Fra broa driver de også med strikkhopp. Det er bare en liten praktisk detalj, det er ikke gangbaner på brua. Så selskapet som arrangerer strikkhopp, gir deg også muligheten til å klatre opp :-). Fra kleshengeren bar det tilbake dit vi kom fra, men nå via Westhaven Marina, som er den største marinaen på den sørlige halvkule. Mer enn 2000 båter ligger her, et imponerende syn. Det er den fjerde største på verdensbasis, så her ligger det virkelig mange millioner og dupper. Siste stopp på programmet var utenfor Hilton Hotell. Det er bygd helt nede i vannkanten, og skal liksom etterligne et cruiseskip i følge arkitekten. Det er bygd som to parallelle blokker, og de er rettet inn nøyaktig mot Sky Tower, så når man ligger utenfor i båt og sikter på langs mellom blokkene, ser man Sky Tower. Til slutt var det inn til kaia der vi startet, like ved den gamle fergeterminalen. En gang det høyeste huset i Auckland. Kan vel trygt si at det er ikke det nå lenger.

Dette slo jo ihjel et par timer, men hva skulle man så finne på? Med på kjøpet for oss som var med cruiset, fikk vi også en tur/retur-billett til Devonport, en forstad nesten rett over på andre siden av havna. Så hvorfor ikke? Båten vi var ombord i, gikk inn i fergerute når vi kom inn til land, så de som ønsket å benytte seg av tilbudet kunne bare bli sittende. Så der satt jeg da, sammen med et par av de andre, det ble etterfylt med flere passasjerer, og så gikk vi over til Devonport.

Alisons' Buildings, Devonport
Alisons’ Buildings, Devonport

Devonport er ganske gammel bydel, og mange av husene her er bygd i viktoriansk stil. Denne er så typisk for området, at husene er fredet utvendig. Innvendig kan man gjøre hva man vil, men man får ikke lov til å endre huset utvendig hvis man bor i et av de eldre husene. Det er en hyggelig bydel, mange gallerier, butikker, en butikk som hadde spesialisert seg på sjokolade (fantastisk god!), og tydeligvis et rolig sted. Mange kafeer og hyggelige steder å sette seg ned en stund og ta seg en kopp kaffe eller en afternoon tea. Devonport ligger helt inn til en høyde (en vulkan, selvfølgelig) som heter Mount Victoria. Den er hele 47 meter høy, så den var ikke verre enn at jeg gikk på med dødsforakt og besteg den (fulgte bilveien helt til topps). Herfra var det god utsikt over helt Auckland Harbour, så her sto jeg da sammen med et par busslaster med turister og andre og beundret byen, før jeg trasket nedover igjen. Båten tilbake til andre siden av havna går en gang i halvtimen, så det var ikke noe stress akkurat. Når jeg kom dit, kom det en båt, men ingen fikk lov til å gå ombord. Det viste seg at politiet hadde delvis sperret havnen på den andre siden, slik at Fullers (som driftet båtene jeg skulle være med) hadde bare en kai til deling på de 14 båtene som var i drift. Dermed ble vi satt på vent, fikk beskjed om at første båt gikk tidligst om en time. Det passet godt med en kaffepause det, og utvalget av kafeer i umiddelbar nærhet er bra, så timen gikk fort den. Når vi kom inn til piren der vi skulle gå i land lå det en politibåt like utenfor, som var på vei til å flytte over til neste pir (og konkurrenten til Fullers som nå ble sperret). De hadde dykkere i vannet, og siden de dykkerne av en eller annen merkelig grunn ikke ønsket å ha båttrafikk rett over (eller i) hodet når de jobbet, sperret de av for trafikken, så der fikk vi forklaringen.

Så er jeg tilbake til hotellet for siste natt her i byen. I morgen er det ShakeOut day, noe som er en øvelse i hva man gjør når det er jordskjelv. Skulle kanskje hatt noe sånt i Trondheim også? Det er verdensomspennende greie, og New Zealand er de første som kjører øvelsen, rett og slett fordi døgnet starter her. Etter å ha lært meg “Drop, Cover, Hold” er det flybuss ut til flyplassen, der en Boeing 777 tar meg (og sikkert noen andre) til Singapore som første trinn på veien hjem.

Og sånn bare for å nevne det for evt. nyankomne lesere, så er det mulig for de mest innbitte selvplagerne å se en del flere bilder i albumene på flickr.
Bildene fra Singapore ligger her: https://www.flickr.com/photos/la4rha/sets/72157658622687309 (51 bilder)
Og de fra New Zealand er samlet her: https://www.flickr.com/photos/la4rha/sets/72157658806825899 (184, and counting…)
Enjoy!

Dag 25 – Lang dags ferd mot natt

HTML Snippets Powered By : XYZScripts.com